Vårkvelden var blitt mørk og kjølig, men idet vi steg inn døren, kjente vi på varmen. Først i form av et hjertelig smil fra vertskapet. Deretter var det den lune varmen fra Hotel Brosundets mest iøynefallende arkitektoniske element: landets største peis – et massivt stykke murerarbeid som kneiste oppover etasjene, forbi den åpne tømmerkonstruksjonen og nesten til himmels. Vi sank ned i hver vår myke stol og lot blikket gli oppover etasjene. De avdempede, sobre fargene på tekstiler og møbler, treverket i gulv og bjelker, og knitringen fra peisen, skapte en levende atmosfære det var godt å synke inn i mens kvelden gikk mot natt.

Det var først da vi slo øynene opp neste morgen at vi virkelig fikk muligheten til å ta innover oss hvor særpreget Hotel Brosundet er. Fra vinduene så vi bokstavelig talt rett ned i sundet som har gitt navn til både byen og hotellet. Måkene sirklet rundt fiskebåtene som lå tett i tett utenfor. De massive tregulvene kjentes gode mot føttene, og sendte tankene tilbake til tiden da byggene yret av arbeidsfolk og fiskere. Her lå historien tykt i vegger og gulv, men samtidig kjentes husene kontinentale. Fylt med en helt særegen atmosfære, som å være i en storby i Ålesund.

Mot slutten av måltidet rant bordet nesten over av glass, et resultat av den sjenerøse vinmenyen. Om vi ble mette? Altfor fort. Om vi har spist et bedre måltid noen gang? Ikke foreløpig. Etter et sånt måltid var det bare én ting å gjøre: Å nyte en skummende øl i badstua og et iskaldt bad i selveste Brosundet. Den natten hadde vi blitt anbefalt en natt på Brosundets, ja trolig landets, aller mest særpregede hotellrom.

Rom 47 skuffet ikke. I et ikonisk landemerke for Ålesund, selveste Molja Fyr, fant vi en sjarmerende, liten suite, like håndverksmessig gjennomført og designet som resten av hotellet. Den halvmåneformede sengen fylte halvparten av fyrets andre etasje, og fra sengen kunne vi skimte lysene fra de omkringliggende øyene. Snart traff de første dråpene vinduet, høstvinden pisket skumsprøyt oppover veggene og Atlanterhavet vugget oss i søvn. Sover man på Molja, får man frokosten servert på rommet. Vi nøt ferske rundstykker og dagens første kaffe på trappa. Bølgene og regnet hadde gitt seg, men lyset skiftet stadig over horisonten. Mørk lilla skyer lekte sisten med solstrålene. Det ene øyeblikket strålende sol, i det neste så vi striper av regn over øyene der ute. Og hele tiden en fornemmelse av salt havluft mot nesen.

Eventyret vårt skulle fortsette til sjøs. Fra Hotel Brosundets brygge gikk ferden inn den majestetiske Hjørundfjorden med 62°NORD sin egen båt. Vi vinket farvel til byen med sine pastellfargede jugendhus med skifertak og spir. Rundt oss ble landskapet stadig villere. Fra dekk kunne vi ta inn det mektige landskapet som kneiste bratt rundt oss på alle kanter. Striper av sol traff små gårdstun omgitt av grønt bjørkeløv og sauer på vårbeite. – Det er like fint hver eneste gang, konstaterte Tom, kapteinen og guiden vår, heltusentimentalt. – Så dere kan like godt venne dere til det med én gang.

Dronning Maud. Kong Haakon. Edvard Grieg. Tindebestigeren Willam Cecil Slingsby. Alle er blant de prominente gjestene som har tatt inn på Union Øye, og alle har gitt sitt navn til rom på hotellet. Vi ble innlosjert på Karen Blixenrommet, hvis innredning mer enn hintet om forfatterinnens liv på det afrikanske kontinentet. Hvert enkelt rom var innredet på en ny måte, og vi var velkomne til å gå inn og se på de rommene som det for øyeblikket ikke bodde gjester på. Innbydende himmelsenger tronet midt i hvert av rommene og innbød til søt søvn for slitne kropper. Gammeldagse stoppede møbler og blondegardiner sendte tankene tilbake til en svunnen tid. Det trolske trappeløpet var dekorert med malerier og jakttroféer. Det luktet gammelt lær og tømmer. Under krigen eksploderte en tysk bombe i ura bak hotellet. En kampestein ble kastet gjennom taket. Fremdeles ligger steinen der, i tredje etasje, som en geologisk manifestasjon av det sunnmørske nei.

Lårmuskler og knær fikk kjørt seg på nedturen. Ulltrøyene holdt oss passe tempererte, og vi kjente på en takknemlighet for at lange skjørt, hatt og snørestøvler ikke lenger er standardutrustning for en tur i disse imponerende omgivelsene. Å runde av fjellturen i luksuriøse omgivelser med en nydelig treretters middag på hvite duker, derimot, er en tradisjon vi med takknemlighet viderefører fra tindepionerenes tid.

Neste morgen iførte vi oss tørrdrakter og tredde oss ned i dobbeltkajakker nede ved fjorden. Kajakkguiden vår, Christian, var en kvikk type med kjærkomne teknikktips som raskt økte farta på padletakene våre. For en velfortjent hvilepause gjorde vi strandhogg i den vesle bygda Urke, og Urke Kaihus viste seg å være en knøttliten bar med lokalt mikrobrygg og manglende åpningstider. En vaskeekte fjelløl, i godt selskap og akkompagnert av Christians røverhistorier, med døren på vidt gap mot det som lett er verdens vakreste fjord. Det blir ikke så mye finere enn det.

Ikke lenge etter kjente vi på suget i magen da helikopteret lettet fra Øye. Kyrne på beitet like ved kikket opp. Snart var de små prikker langt der nede. Fjellsiden opp mot Slogen, som vi hadde slitt oss opp dagen før, ble nå unnagjort i et enkelt sveip. Klarværet fra i går hadde veket plassen. Nå danset tåkedotter rundt toppene. Flere av dem kjente vi igjen fra gårsdagens utsikt, og piloten pekte dem ut for oss: Jakta. Brunstadtinden. Saksa. Å se det spektakulære landskapet i fugleperspektiv fra helikopter var noe helt annet. Nå så vi ikke ned på fjellene, men bort på dem. Gjennom Geirangerfjorden kjørte piloten sakte. Fosser veltet forbi små fjellgårder som klamret seg til de nesten loddrette fjellsidene. – Det sies at de bandt fast ungene sine i tau så de ikke skulle falle utfor stupene, fortalte piloten. Vi hadde ikke noen grunn til å tvile på det.

Vi ble oppfordret til en tur i hotellets velværeavdeling, og en dyp massasje løsnet på muskler vi ikke visste vi hadde. Etterpå ble vi sittende ute i det skiferkledte boblebadet, der skyene la seg stadig lenger ned over tretoppene og lette regndråper blandet seg med dampen fra badet. En rev strøk forbi, men fortsatte i rett linje inn mot eventyret.

Tilbake på tunet ble vi møtt av knitrende kubber i bålpanna, dype skinnfeller og en apéritif. Før glasset var tomt, var det som om regnet aldri hadde skjedd. Furuene bak oss badet i kobberrødt lys. Skyene brettet seg bort som om de ville vise frem fjorden bare til oss. Det stadig skiftende lyset gjorde utsikten som ny gang på gang.