En reise mellom fjord og fjell

Reisebrev av Brandon Scott Herrell. Oversatt til norsk av Helene Moe Slinning.

«Dere vil få bruk for både ullsokker og bikini. Gjerne samtidig», hadde våre nye venner i 62°NORD skrevet. Da skiltet med «fest setebeltene» tentes og pilotens stemme knitret at vi nærmet oss Ålesund Lufthavn Vigra, satt vi allerede klistret til flyvinduet.

Knallblå himmel over oss. Knallblå fjorder under oss. Og rundt oss: Spisse, forrevne tinder med grønne skjørt, grå bluser og vinterens siste hvite dryss over toppene. Vi passerte Ålesund by, som lignet en fiskekrok noen hadde slengt ut i havet og glemt å dra inn. Og idet det så ut som vi skulle fly rett ned i bølgene, kjente vi plutselig rullebanen under oss. Vi var fremme.

Dere vet sikkert at vi kan takke bybrannen i 1904 for at byen vår er Norges fineste? Sa Roald, sjåføren vår. Ti tusen ble husløse, men den tyske keiseren Wilhelm sendte alle de beste arkitektene sine hit for å bygge opp igjen byen. Jugendstil, kalte de det. Resultatet kan dere jo se selv, sa Roald, med dårlig skjult stolthet. Og utenfor en sjøbu fra denne tida stoppet vi. Hotel Brosundet var vårt hjem for de første to nettene.

Vårkvelden var blitt mørk og kjølig, men idet vi steg inn døren, kjente vi på varmen. Først i form av et hjertelig smil fra vertskapet. Deretter var det den lune varmen fra Hotel Brosundets mest iøynefallende arkitektoniske element: landets største peis – et massivt stykke murerarbeid som kneiste oppover etasjene, forbi den åpne tømmerkonstruksjonen og nesten til himmels. Vi sank ned i hver vår myke stol og lot blikket gli oppover etasjene. De avdempede, sobre fargene på tekstiler og møbler, treverket i gulv og bjelker, og knitringen fra peisen, skapte en levende atmosfære det var godt å synke inn i mens kvelden gikk mot natt.

Det var først da vi slo øynene opp neste morgen at vi virkelig fikk muligheten til å ta innover oss hvor særpreget Hotel Brosundet er. Fra vinduene så vi bokstavelig talt rett ned i sundet som har gitt navn til både byen og hotellet. Måkene sirklet rundt fiskebåtene som lå tett i tett utenfor. De massive tregulvene kjentes gode mot føttene, og sendte tankene tilbake til tiden da byggene yret av arbeidsfolk og fiskere. Her lå historien tykt i vegger og gulv, men samtidig kjentes husene kontinentale. Fylt med en helt særegen atmosfære, som å være i en storby i Ålesund.

Hotel Brosundet huser den velrenommerte restauranten Apotekergata No. 5, som tilbyr en topografisk meny inspirert av den sunnmørske naturen. – En hensynsløs og krevende natur gir de aller beste råvarene, ble vi fortalt, og de anbefalte oss å gå for femretteren. Vi fikk lekker rognkjeksrogn med hvit asparges, en oppdatert versjon av klassikeren prinsefisk som vi sent vil glemme, reinsdyrtartar akkompagnert av kortreist ramsløk, helstekt and, og til slutt en lokal dessert, strake veien fra jordbærbygda Valldal like inni fjorden. 

Mot slutten av måltidet rant bordet nesten over av glass, et resultat av den sjenerøse vinmenyen. Om vi ble mette? Altfor fort. Om vi har spist et bedre måltid noen gang? Ikke foreløpig. Etter et sånt måltid var det bare én ting å gjøre: Å nyte en skummende øl i badstua og et iskaldt bad i selveste Brosundet. Den natten hadde vi blitt anbefalt en natt på Brosundets, ja trolig landets, aller mest særpregede hotellrom.

Rom 47 skuffet ikke. I et ikonisk landemerke for Ålesund, selveste Molja Fyr, fant vi en sjarmerende, liten suite, like håndverksmessig gjennomført og designet som resten av hotellet. Den halvmåneformede sengen fylte halvparten av fyrets andre etasje, og fra sengen kunne vi skimte lysene fra de omkringliggende øyene. Snart traff de første dråpene vinduet, høstvinden pisket skumsprøyt oppover veggene og Atlanterhavet vugget oss i søvn. Sover man på Molja, får man frokosten servert på rommet. Vi nøt ferske rundstykker og dagens første kaffe på trappa. Bølgene og regnet hadde gitt seg, men lyset skiftet stadig over horisonten. Mørk lilla skyer lekte sisten med solstrålene. Det ene øyeblikket strålende sol, i det neste så vi striper av regn over øyene der ute. Og hele tiden en fornemmelse av salt havluft mot nesen.

Allerede første kvelden, i baren på hotellet, fikk vi erfare det vi ga navnet «sunnmørsk nei» – et lokalt fenomen vi etter hvert kom til å sette stor pris på. Vi spurte bartenderen om han hadde en cocktail-meny, men i stedet for å beklage eller forklare, svarte han rett og slett «Nei». Vi stusset litt, men etter hvert fikk han ut av oss hva slags smaker og drinker vi foretrakk, og med ett satt vi der med hver vår velsmakende håndverkscocktail i hånda. Det var da vi innså at et sånt sunnmørsk nei ikke er en brysk avvisning, men rett og slett et konkret og presist svar på et spørsmål – og ikke minst: En invitasjon til å stille flere, enda bedre spørsmål.

Hotel Brosundet

En forførende kombinasjon av byliv, nærhet til havet, fjordene og Sunnmørsalpene.

Eventyret vårt skulle fortsette til sjøs. Fra Hotel Brosundets brygge gikk ferden inn den majestetiske Hjørundfjorden med 62°NORD sin egen båt. Vi vinket farvel til byen med sine pastellfargede jugendhus med skifertak og spir. Rundt oss ble landskapet stadig villere. Fra dekk kunne vi ta inn det mektige landskapet som kneiste bratt rundt oss på alle kanter. Striper av sol traff små gårdstun omgitt av grønt bjørkeløv og sauer på vårbeite. – Det er like fint hver eneste gang, konstaterte Tom, kapteinen og guiden vår, heltusentimentalt. – Så dere kan like godt venne dere til det med én gang.

Du har daler, og så har du Norangsdalen. Du har hoteller, og så har du Hotel Union Øye. Ganske umiddelbart skjønte vi hvorfor akkurat denne dalen og akkurat dette hotellet var en favoritt blant kongelige, forfattere og eventyrere. Den ærverdige trebygningen i sveitserstil badet i det ustanselig skiftende lyset, mot et bakteppe av steile fjellvegger der busker og mose klamret seg fast. Et drag av frisk vårluft gjennom dalen rislet i den viltre klatreplanten som omkranset inngangspartiet. Utover det var det stille. Helt stille. Nostalgiske kurvstoler innbød til å synke ned og få igjen pusten etter sykkelturen. Kontrasten til de ugjestmilde omgivelsene noen hundre høydemeter lenger oppe kunne ikke vært større, og en velfortjent svele og en rykende varm kopp kaffe i peisestua fikk blodet til å sirkulere rundt i de kalde fingrene igjen.

Dronning Maud. Kong Haakon. Edvard Grieg. 62°NORD Tindebestigeren Willam Cecil Slingsby. Alle er blant de prominente gjestene som har tatt inn på Union Øye, og alle har gitt sitt navn til rom på hotellet. Vi ble innlosjert på Karen Blixenrommet, hvis innredning mer enn hintet om forfatterinnens liv på det afrikanske kontinentet. Hvert enkelt rom var innredet på en ny måte, og vi var velkomne til å gå inn og se på de rommene som det for øyeblikket ikke bodde gjester på. Innbydende himmelsenger tronet midt i hvert av rommene og innbød til søt søvn for slitne kropper. Gammeldagse stoppede møbler og blondegardiner sendte tankene tilbake til en svunnen tid. Det trolske trappeløpet var dekorert med malerier og jakttroféer. Det luktet gammelt lær og tømmer. Under krigen eksploderte en tysk bombe i ura bak hotellet. En kampestein ble kastet gjennom taket. Fremdeles ligger steinen der, i tredje etasje, som en geologisk manifestasjon av det sunnmørske nei.

Neste morgen skinte sola inn i frokostsalen, og hotelldirektør Mariann kvitret i kapp med fuglene. – Husk å smøre en god matpakke, formante Mariann, som hele tiden evnet å føle oss sett og ivaretatt. I dag hadde vi valgt å legge turen til det ikoniske fjellet Slogen, som nevnte Slingsby hadde kalt «one of the proudest of Europe». Femten hundre høydemeter og tre timer senere sto vi på det vesle platået på toppen og badet i sola. Det var ikke et vindpust å kjenne. Det var ikke et menneske å se. Bare dette massive panoramaet av tinder på alle kanter. Vi våget oss ut mot kanten. Et stykke under oss fløt en ørn mot den blinkende Norangsfjorden. Matpakke hadde aldri smakt bedre.

Lårmuskler og knær fikk kjørt seg på nedturen. Ulltrøyene holdt oss passe tempererte, og vi kjente på en takknemlighet for at lange skjørt, hatt og snørestøvler ikke lenger er standardutrustning for en tur i disse imponerende omgivelsene. Å runde av fjellturen i luksuriøse omgivelser med en nydelig treretters middag på hvite duker, derimot, er en tradisjon vi med takknemlighet viderefører fra tindepionerenes tid.

Hotel Union Øye

Følg fotosporene til våre største eventyrere til Hotel Union Øye.

Neste morgen iførte vi oss tørrdrakter og tredde oss ned i dobbeltkajakker nede ved fjorden. Kajakkguiden vår, Christian, var en kvikk type med kjærkomne teknikktips som raskt økte farta på padletakene våre. For en velfortjent hvilepause gjorde vi strandhogg i den vesle bygda Urke, og Urke Kaihus viste seg å være en knøttliten bar med lokalt mikrobrygg og manglende åpningstider. En vaskeekte fjelløl, i godt selskap og akkompagnert av Christians røverhistorier, med døren på vidt gap mot det som lett er verdens vakreste fjord. Det blir ikke så mye finere enn det.

Ikke lenge etter kjente vi på suget i magen da helikopteret lettet fra Øye. Kyrne på beitet like ved kikket opp. Snart var de små prikker langt der nede. Fjellsiden opp mot Slogen, som vi hadde slitt oss opp dagen før, ble nå unnagjort i et enkelt sveip. Klarværet fra i går hadde veket plassen. Nå danset tåkedotter rundt toppene. Flere av dem kjente vi igjen fra gårsdagens utsikt, og piloten pekte dem ut for oss: Jakta. Brunstadtinden. Saksa. Å se det spektakulære landskapet i fugleperspektiv fra helikopter var noe helt annet. Nå så vi ikke ned på fjellene, men bort på dem. Gjennom Geirangerfjorden kjørte piloten sakte. Fosser veltet forbi små fjellgårder som klamret seg til de nesten loddrette fjellsidene. – Det sies at de bandt fast ungene sine i tau så de ikke skulle falle utfor stupene, fortalte piloten. Vi hadde ikke noen grunn til å tvile på det.

Turen vår begynte å nærme seg en ende. Dagene hadde vært spekket med opplevelser. Nå var det tid for hvilepuls. Vårt siste hjem for turen var Storfjord Hotel, en klynge stolte tømmerbygninger med torvtak i en lysning i den skogkledde åssiden over Glomset. Et lite steinkast nedenfor hvilte fjorden. De dempede, delikate tekstilene i interiøret plukket opp tonene fra den storslåtte naturen utenfor. Rommene var gjennomført luksuriøse, med kvalitet ned til minste detalj. Likevel fremsto de overaskende avslappet.

Vi ble oppfordret til en tur i hotellets velværeavdeling, og en dyp massasje løsnet på muskler vi ikke visste vi hadde. Etterpå ble vi sittende ute i det skiferkledte boblebadet, der skyene la seg stadig lenger ned over tretoppene og lette regndråper blandet seg med dampen fra badet. En rev strøk forbi, men fortsatte i rett linje inn mot eventyret.

Tilbake på tunet ble vi møtt av knitrende kubber i bålpanna, dype skinnfeller og en apéritif. Før glasset var tomt, var det som om regnet aldri hadde skjedd. Furuene bak oss badet i kobberrødt lys. Skyene brettet seg bort som om de ville vise frem fjorden bare til oss. Det stadig skiftende lyset gjorde utsikten som ny gang på gang.

At hvert enkelt hotell kunne føles som hjemme bare etter en natt eller to, var mer enn vi hadde håpet på. Kanskje var det de myke sengene, all maten (åh, maten!) eller de gjennomført designede rommene. Kanskje handlet det om den varme selvfølgeligheten i måten alt ble lagt til rette for oss på. Kanskje var det menneskene vi hadde blitt kjent med, som nå føltes som familie, hele gjengen. Da vi tømte vår aller siste kopp kaffe på Storfjord Hotel den siste morgenen, sto i alle fall dette klart for oss: Hit skal vi tilbake. Med et rungende sunnmørsk ja.

Storfjord Hotel

På en åsside omgitt av skogen, fjorden og fjellet finner du et sted for ro og hvile.

Kontakt oss

Opplev Ålesund & Sunnmøre

Ønsker du en skreddersydd opplevelse med våre hoteller og aktiviteter hører vi gjerne fra deg.